"Mi briljante venninne" av Elena Ferrante

"Mi briljante venninne" av Elena Ferrante. Originalt utgitt i Roma 2011. 4/5 stjerner. 

                       

    

Forfatteren av boka bruker pseudonymet Elena Ferrante, og inntil ganske nylig var det kun forlaget som visste hvem forfatteren er. Dette skapte et mysterium, og er denne historien basert på egne, selvopplevde opplevelser? The Newyorker avslørte forfatterens identitet, i en artikkel skrevet i oktober 2016. 

Denne dannelsesromanen handler om Lila og Lenù, som er bestevenninner og vokser opp i samme nabolag i en fattig bydel av Napoli. En rå og brutal hverdag preget av vold. Deres vennskap og hvordan det utvikler seg med årene de vokser opp, hvor de leker og konkurrerer om hverandre, og om de forskjellige veiene deres liv tar. Lenù eller Elena, er en flittig og dyktig student i klassiske studier som latin, gresk og litteratur, som arbeider hardt for å oppnå resultater, mens den virkelig skoleflinke Lila må kutte skolegangen for å hjelpe til hjemme og i familiens skomakerbutikk. Lila er svært omsvermet og populær, og blir raskt forlovet i en alder av femten år, noe som vil skape avstand i forholdet mellom venninnene, på flere måter.

"Mi briljante venninne" er en dannelsesroman som tar oss med på en reise som er direkte og ærlig skrevet og som skildrer den italienske hverdagen i Napoli på 50-tallet og utover årene som følger. 

       "Eg kjenner ingen nostalgi for barndommen vår, den var full av vald."

Den første "reisen" småjentene Lenù og Lila tar, er ned i et mørkt kjellersmug hvor de mister de kjære dukkene sine. Måten de taklet det på, overrasket meg. Denne episoden kan være et frampek på det som senere skal skje i de to jentenes historie. Senere drar småjentene Lenù og Lila på oppdagelsestur til utenfor byen med mål å se havet. Som ungdom reiser Lenù på ferie alene til Ischia for å lese, og forelsker seg. Ved hver reise, lærer hovedpersonene noe nytt om livet og seg selv. Ferrante beretter om da ungdomsgjengen drar sammen en kveld til en finere del av byen, ikledd sine fineste klær, og får merke klasseskillet hardt på seg, der de blir usynlige for omverdenen; de blir oversett av sosieteten. Ferrante skildrer deres takling av det, og det unike samholdet mellom ungdomsgjengene som i utgangspunktet er rivaler, men som er fra samme fattige bydel og derfor stiller opp for hverandre. Ferrantes fortellermåte gjør at du virkelig føler med hovedpersonene og lever deg automatisk inn i alt som skjer. 

     "Sanden var kald og gråsvart under månelyset, havet pusta nesten ikkje. Der var ikkje ei levande sjel, og eg gav meg til å gråte av einsemd. Kva var eg, kven var eg?"

Språket er lett og enkelt, krydret med enkelte poetiske skildringer og boka er en virkelig page-turner, der den leser seg selv. Selv leste jeg halve boka første kvelden, man blir bergtatt. Den er fengende og fascinerende, og fortalt på en så ærlig og rå måte uten overdrivelser, der den skildrer arbeiderklassens hverdag i Napoli med dens vold og brutalitet, og "La oss ta dem før de tar oss"-mentalitet. Den handler ikke bare om kjønn og identitet, men også klasseskiller, å bevare ens ære, stolthet og den tøffe hverdagen i Italia på den tiden. Aller mest handler den nok om samhold, familie, barndom og den sårbare tidlige ungdomstid. Den ekte og levende måten Ferrante forteller på, gir litt assosiasjoner til Gudfaren, og jeg sitter igjen med tanker om Lilas livsvalg vil falle henne til gode, eller om det var et skjebnesvangert valg, spesielt etter plot-tvistet som skjer helt i bokas slutt, hvor Lila oppdager et stort svik. Derfor må jeg lese videre på Napolikvartetten, bok nummer to står snart for tur. Jeg gir den fem stjerner, nettopp fordi den tok meg til en verden jeg ble helt oppslukt av.