Snøbarnet

Snøbarnet av Eowyn Ivey, 5/5 stjerner

Mens snøen har lavet ned i mengder utenfor vinduet mitt, skapte det stemning for å ta frem boka Snøbarnet av Eowyn Ivey som har stått en stund i bokhylla.

Handlingen ligger til Alaska i 1920, hvor det gamle ekteparet Mabel og Jack flyttet til for å starte et nytt liv. Ute i villmarken i en hytte bor og lever de av det gården gir dem. Paret er barnløse etter å ha mistet et barn under graviditet, og savnet er stort. Tiden har gått, og nå er de for gamle til å få egne barn. På randen av selvmord og sinnforstyrrelse etter det store tapet og isolasjonen ute i Alaskas villmark, der de sorgtunge strever seg gjennom de stille dagene, driver de fra hverandre i gjensidig taushet.

     "Det lå i flagringen av nattsvermernes vinger mot glasset, og løftet om elvenymfer i kulpene med glitrende solflekker. I duften av eiketrærne den sommerkvelden hun ble forelsket, og i det stigende daggryet som gjorde vannet til glitrende lys i dammen der kuene drakk." 

En dag, mens den første snøen kommer, går de ut og begynner å leke i snøen som daler ned. Sammen lager de en snøjente, kler henne i en blå kåpe, skjerf og blå votter, lager hår av halm og fryder seg som unger selv, over å leke med snøen. Morgenen etter er snøjenten vekke, men bare noen fotspor i sneen er igjen. Snøbarnet, engelen, eventyrfeen, naturånden, fører paret som driver fra hverandre i melankolien og sorgen over tapt liv, nærmere igjen.  De gjenoppretter en nærhet som lenge har ligget i dvale. Det gir dem en ny livsgnist, de føler seg unge igjen, og de får en større stå-på-vilje til tross for stor motstand året igjennom. Lyspunktene i livet er Snøbarnet, som de får så kjært. Romanen handler om familie, og om å bli glad i et barn som ikke er sitt eget. Det er ikke nødvendigvis blodsbånd som knytter mennesker sammen, men kjærlighet og det man gjør for de man er glad i.

     "De skapte barnet den kvelden, fødte henne av is og snø og lengsel."

Romanen er eventyrlig, med fantastiske naturskildringer, det er nesten så du kan kjenne duften av snø og gran mens du leser den. Beskrivelsen av stillheten, og lydene som bryter den. Duftene av vinterskog. Snøfnuggene som smelter når de lander på varm hud. Dette er en atmosfærisk unikt skrevet roman med skildringer som gjør at du umiddelbart lever deg lett inn i Alaskas ville naturverden. Samtidig som at den er som et eventyr, er den også hard realisme. Vil sterkt anbefale denne romanen som gir en trollbindende leseopplevelse!

Måten Ivey skriver på, ved møtene med Snøbarnet hvor det utelates anførselstegn ved dialogene karakterene imellom, antyder en slags drømmesekvens, som gjør møtene med Faina mer drømmeaktig og eventyrlig, det skapes en stemning med en stillhet og ro, som man finner i naturens stille. Med Faina kommer man nærmere naturens dype kjerne. Ivey´s debutbok er nydelig, eventyrlig og knakende godt skrevet. Dette er en roman som trollbandt meg.

     "Alt glitret og skinte som om hele verden var ny, klekket ut av et isegg samme morgen. Pilegrenene var dekket av rim, fossene innkapslet i is, og over det snødekte landskapet gikk spor fra hundrevis av ville dyr på kryss og tvers. rødmus, coyoter og rev, spor etter brede gaupepoter, etter elg og dansende skjærer."

Leseåret 2016

Det er tre bøker jeg vil nevne fra leseåret 2016, dette er bøker som har gitt ekstra inntrykk på meg, og som jeg godt vil anbefale.

"I en annen verden" av Grace McCleen

Debutbok som er meget velskrevet der leseren får innblikk i livet til en ungjente på ti år, som gjennom ensomheten bygger en egen miniatyrverden hun lever seg inn i, hvor hun får mirakler til å skje... Hun er Guds utvalgte. Hun lever med sin ukjærlige far siden moren døde da hun ble født, og føler ofte skyld for morens død. Om det å vokse opp i en religiøs sekt, om det gode og det onde, og om å måtte takle å stå utenfor.

"Stormfulle høyder" av Emily Brontë

En fantastisk godt skrevet romantisk roman, så atmosfærisk, så dyster og gripende. Om sjelevennene Heathcliff og Catherine, som elsker hverandre. Lidenskapelig ulykkelig kjærlighet og dystre skjebner, forræderi og hevn. En av verdens beste klassikere, en gotisk roman fra 1847.

"Jeg har et teppe i tusen farger" av Anne B Ragde

Denne boka traff meg rett i hjertet. Som alenemor selv, kjente jeg meg overraskende ofte igjen i hovedpersonen, forfatterens mor. Ragde skildrer sin mors siste tid på et pleiehjem, men med tilbakeblikk og høydepunkter tidligere i livet, fra forfatterens barndom til giftermål. Dette er en bok som alle mødre, alenemødre og døtre bør lese. Den er trist, men samtidig humoristisk skrevet, og er en følelsesvekkende bok på godt og vondt.

"Mi briljante venninne" av Elena Ferrante

"Mi briljante venninne" av Elena Ferrante. Originalt utgitt i Roma 2011. 4/5 stjerner. 

                       

    

Forfatteren av boka bruker pseudonymet Elena Ferrante, og inntil ganske nylig var det kun forlaget som visste hvem forfatteren er. Dette skapte et mysterium, og er denne historien basert på egne, selvopplevde opplevelser? The Newyorker avslørte forfatterens identitet, i en artikkel skrevet i oktober 2016. 

Denne dannelsesromanen handler om Lila og Lenù, som er bestevenninner og vokser opp i samme nabolag i en fattig bydel av Napoli. En rå og brutal hverdag preget av vold. Deres vennskap og hvordan det utvikler seg med årene de vokser opp, hvor de leker og konkurrerer om hverandre, og om de forskjellige veiene deres liv tar. Lenù eller Elena, er en flittig og dyktig student i klassiske studier som latin, gresk og litteratur, som arbeider hardt for å oppnå resultater, mens den virkelig skoleflinke Lila må kutte skolegangen for å hjelpe til hjemme og i familiens skomakerbutikk. Lila er svært omsvermet og populær, og blir raskt forlovet i en alder av femten år, noe som vil skape avstand i forholdet mellom venninnene, på flere måter.

"Mi briljante venninne" er en dannelsesroman som tar oss med på en reise som er direkte og ærlig skrevet og som skildrer den italienske hverdagen i Napoli på 50-tallet og utover årene som følger. 

       "Eg kjenner ingen nostalgi for barndommen vår, den var full av vald."

Den første "reisen" småjentene Lenù og Lila tar, er ned i et mørkt kjellersmug hvor de mister de kjære dukkene sine. Måten de taklet det på, overrasket meg. Denne episoden kan være et frampek på det som senere skal skje i de to jentenes historie. Senere drar småjentene Lenù og Lila på oppdagelsestur til utenfor byen med mål å se havet. Som ungdom reiser Lenù på ferie alene til Ischia for å lese, og forelsker seg. Ved hver reise, lærer hovedpersonene noe nytt om livet og seg selv. Ferrante beretter om da ungdomsgjengen drar sammen en kveld til en finere del av byen, ikledd sine fineste klær, og får merke klasseskillet hardt på seg, der de blir usynlige for omverdenen; de blir oversett av sosieteten. Ferrante skildrer deres takling av det, og det unike samholdet mellom ungdomsgjengene som i utgangspunktet er rivaler, men som er fra samme fattige bydel og derfor stiller opp for hverandre. Ferrantes fortellermåte gjør at du virkelig føler med hovedpersonene og lever deg automatisk inn i alt som skjer. 

     "Sanden var kald og gråsvart under månelyset, havet pusta nesten ikkje. Der var ikkje ei levande sjel, og eg gav meg til å gråte av einsemd. Kva var eg, kven var eg?"

Språket er lett og enkelt, krydret med enkelte poetiske skildringer og boka er en virkelig page-turner, der den leser seg selv. Selv leste jeg halve boka første kvelden, man blir bergtatt. Den er fengende og fascinerende, og fortalt på en så ærlig og rå måte uten overdrivelser, der den skildrer arbeiderklassens hverdag i Napoli med dens vold og brutalitet, og "La oss ta dem før de tar oss"-mentalitet. Den handler ikke bare om kjønn og identitet, men også klasseskiller, å bevare ens ære, stolthet og den tøffe hverdagen i Italia på den tiden. Aller mest handler den nok om samhold, familie, barndom og den sårbare tidlige ungdomstid. Den ekte og levende måten Ferrante forteller på, gir litt assosiasjoner til Gudfaren, og jeg sitter igjen med tanker om Lilas livsvalg vil falle henne til gode, eller om det var et skjebnesvangert valg, spesielt etter plot-tvistet som skjer helt i bokas slutt, hvor Lila oppdager et stort svik. Derfor må jeg lese videre på Napolikvartetten, bok nummer to står snart for tur. Jeg gir den fem stjerner, nettopp fordi den tok meg til en verden jeg ble helt oppslukt av.