mandag 6. februar 2017

"Stoner" av John Williams

Stoner av John Williams, originalt utgitt i 1965, 5/5 stjerner
Follow my blog with Bloglovin

John WIlliams

Denne romanen har stått i bokhylla mi siden den kom ut i nytt opplag i 2014. Den er originalt utgitt i 1965, men blitt gjenutgitt, og den ble en stor hype og bestselger da den kom på ny. Den har fått stått så lenge ulest, siden den ikke har vekket særlig interesse før nå. Etterhvert la jeg merke til andres omtaler av boka, og måtte derfor gi den en sjanse. Og denne romanen, en vakkert skrevet sidevender, gav meg en unik leseopplevelse gjennom språket til forfatteren og gjennom å følge hovedpersonen gjennom et helt liv. Stoner er en roman som følger William Stoner fra da han vokser opp på den enkle gården i Missouri på slutten av 1800-tallet med sine hardt arbeidende foreldre, til hans første møte med universitetet der han starter på landbruksstudier, en ny verden han gradvis tilpasser seg til, hans første møte med Shakespeare som får han til å endre studieretning til engelsk litteratur, filosofi og historie, hans studiekamerater og deres vennskap, hans mentorer og kollegaer, hans karriere som professor ved universitetet, hans manipulerende kone, hans stillferdige datter og hans store kjærlighet. Romanens realisme kryper under huden din, og bergtar deg mens du leser. Denne boka er vanskelig å legge fra seg. 

"Hvem er du? En enkel sjel fra landet, slik du later som? Å, nei. Du er også blant de skrøpelige - du er drømmeren, galningen i en gal verden, vår egen Don Quijote uten sin Sancho, som gjør dine krumspring under en skyfri himmel."

John Williams


"Han vandret mellom stablene på universitetsbiblioteket, blant tusenvis av bøker, åndet inn den innestengte lukten av skinn, stoff og tørre boksider som om det var eksotisk røkelse."

Språket er knakende godt, , og romanen er full av visdom og dype tanker. Krydret med symbolske besjelinger av naturen, dyster og lidelsesfull, er dette en roman om et liv som kunne ha vært så mye mer, så annerledes, så mye mer sorgløst... Men det er dunkelt fra side til side. Selvdestruktivt lar han seg behandle urettferdig av de han har rundt seg. Han lar ting glippe fra seg, han lar forholdet til datteren ødelegges av en maktsyk kone. Han lar omgivelsenes ubarmhjertighet avgjøre hans store kjærlighets skjebne. Han lar overlegne kollegaer tråkke over grensene hans, og påvirke hans karriere. Og han fordyper seg i arbeidet som om det er en trøst og flukt fra den tøffe, vonde hverdagen, privatlivet og familielivet som var helt skakkjørte. Som ikke gav de gleder de vanligvis skal kunne gjøre, og ting som ikke ble som han hadde håpet de skulle bli. 

"Kjærligheten lå der, under nummenheten, likegyldigheten og tapet intens og klar, den hadde alltid vært der."

Hans konfliktskyhet og måten han unngår konflikter på, starter ved at han unngår å verve seg i krigen, og unngåelsen av konflikter gjentar seg i flere affekter gjennom hele hans liv. Han velger heller å unngå konfliktene, og tar de konsekvensene de medfølger, fremfor å kjempe en kamp for seg og sitt. Urettferdigheten og misforståelsene han blir utsatt for, og å komme inn i hovedpersonens stille sinn, gjør at man får ekte medfølelse med hovedpersonen gjennom hele boka. Bortsett fra arbeidet hans, ble ingenting i livet hans av lykkelig art, og det eneste som gav ham lykke, mistet han.

"Mens han pusset de gamle plankene til bokhyllene og så den grove overflaten forsvinne, så det grå laget vike plass for det opprinnelige treet og til slutt framstå i sin rene struktur og tekstur - mens han reparerte møblene og plasserte dem i rommet, var det seg selv han langsomt ga form, det var seg selv han plasserte i en slags orden, det var seg selv han gjorde mulig."

Jeg sitter igjen med en følelse av at forfatteren ønsker å påpeke hvor kort livet er, hvor mye man har ugjort, hvor mye som er usagt, og som leser sitter man igjen med en tristhet som vedvarer etter romanens ende. Livet er skjørt og sårbart, og døden er et stadig tilbakevendende tema som en påminner gjennom romanen. Det er flere i hans liv og perifere krets som faller fra på forskjellige måter, naturlige og unaturlige dødsfall, og en stadig påminnelse om livets sårbarhet og den likegyldighet man gir det man tar for gitt. Man tar ikke alltid vare på de gode dagene, og når man er ung, ser man det ikke, og kan kaste de vekk på forskjellige måter. Leser man denne, må man være forberedt på den tristhet og melankoli som følger med. Du følger tett på hovedpersonen gjennom hans liv, kjenner på hans tap og de valg han tar. Etter å ha lest romanen, undret jeg på om William Stoner hadde et godt liv eller ikke, om han var tilfreds selv, og om han egentlig brydde seg om det, og hvorfor denne apatien til det vedvarte. Du føler virkelig sympati med hovedpersonen, som du følger i hans stille sinn. Dette er ingen feel-good bok. Dette er en bok som rører ved, og vekker tanker hos leseren, og det meste av det er tunghjertet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar